Kildeoppgave: Herodots Historie

Innledning

Grekeren Herodot er en av vår kulturs første historieskrivere. I sin bok Historie skildrer han grekernes kamp mot perserne. Forestillingen om det frie, demokratiske Hellas blir satt opp mot Østens underkuelse og tyranni. Kampen mot den felles fienden samler de rivaliserende greske bystatene og gir dem en følelse av samhørighet Du kan lese mer om Herodot på s. 80 - 81 i Historie og filosofi 1. 

 

Oppgaver

Les teksten under og svar på spørsmålene: 

  1. Hva handler Herodots Historie om?
  2. Hvem var Leonidas, og hvordan kom han til makta?
  3. Hvordan reagerte grekerne på trusselen fra Xerxes?
  4. Hva skjedde ved Thermopylene?
  5. Hva gjorde Efialtes?
  6. Hvordan ble den overlevende Aristodemos mottatt da han kom hjem til Sparta og fortalte om utfallet av slaget?
  7. Hvordan vil du beskrive Herodots måte å skrive og argumentere på? Hvordan underbygger han påstandene sine? Hvordan strukturerer han stoffet sitt?

 

Kildetekst

Herodot: Historie (utdrag)

201. Kong Xerxes leiret seg i Trachis-egnen i Melis, men hellenerne i passet. Denne passasje kalles av de fleste hellener Thermopylene, men folk der og i omegnen kaller den bare Pylene. Begge parter lå altså i leir på de omtalte steder, og den ene var herre over alt land nordenfra inntil Trachis, den andre over fastlandet sørover.

202. Det var følgende hellener som ventet på perserne her. Av spartanere var det tre hundre tungt væpnede krigere. Av tegeater og mantinéer var det tusen, halvparten fra hver by; fra Orchomenos i Arkadia var det hundre og tyve og fra det øvrige Arkadia tusen. Dette var altså antallet av arkader. Men fra Korinth var det fire hundre, fra Fleius to hundre og fra Mykenai åtti. Dette var altså de som kom fra Peloponnesos. Men fra Boiotia var det syv hundre thespier og fire hundre thebaner.

203. Dessuten hadde på oppfordring de opuntiske lokrer innfunnet seg med hele sin hær og likeledes tusen foker. Disse var blitt innkalt av hellenerne som lot si til dem gjennom sendebud at de selv bare var kommet til Thermopylene som en fortropp for de andre, som kunne ventes hver dag, og at havet var under bevoktning av athenerne, aigineterne og de andre som var beordret til flåten, så det var ingen grunn til å frykte. Dessuten, sa de, var det ikke noen gud, men et menneske som angrep Hellas, og verken fantes det eller ville det finnes noe menneske, som ikke, når han engang var født, ville få sin del av ulykken og desto større del jo større han selv var; følgelig måtte angriperen, da han var et menneske, plutselig styrte ned fra lykkens tinde. Da lokrerne og fokerne hørte dette, begav de seg til Trachis for å hjelpe til.

204. Hvert av folkene hadde sine spesielle anførere, men den som var gjenstand for alminnelig beundring var overanføreren over hele hæren, Leonidas, sønn av Anaxandrides, sønn av Leon, sønn av Eurykratides, sønn av Anaxandros, sønn av Eurykrates, sønn av Polydoros, sønn av Alkamenes, sønn av Teleklos, sønn av Archelaos, sønn av Agesilaos, sønn av Doryssos, sønn av Laobotes, sønn av Agis, sønn av Eurysthenes, sønn av Aristodemos, sønn av Aristomachos, sønn av Kleodaios, sønn av Hyllos, som var sønn av Herakles. Det var ingen som hadde ventet at Leonidas skulle bli konge i Sparta.

205. Han hadde nemlig to eldre brødre, Kleomenes og Dorieus, og hadde selv ingen tanker om å oppnå kongeverdigheten. Men da Kleomenes døde uten sønner og heller ikke Dorieus da lenger var i live, men var død på Sicilia, tilfalt kongedømmet Leonidas, både fordi han var eldre enn Kleombrotos, Anexandrides’ yngste sønn, og fordi han var gift med Kleomenes’ datter. Da han skulle dra til Thermopylene, utvalgte han sine tre hundre mann blant folk som hadde barn. Og han tok også med seg dit de thebaner jeg har nevnt, hvis fører var Leontiades, Eurymachos’ sønn. Når det nettopp var disse hellener han var oppsatt på å få med seg, var grunnen den at han hadde dem høylig mistenkt for å ha persiske sympatier. Han oppfordret dem altså til å delta i krigen, fordi han ville få greie på om de ville sende tropper eller om de åpenlyst ville nekte å slutte seg til det hellenske forbund. Og de sendte tropper, selv om de hadde andre planer.

206. Spartanerne hadde sendt Leonidas og hans folk i forveien, for at de andre forbundsfeller når de så dette, også skulle dra av sted og ikke bli persisksinnede fordi de så spartanerne nølte. Men når de hadde fått feiret Karneiafesten, som de først måtte bli ferdig med, da ville de etterlate vaktmannskap i Sparta og hurtigst mulig ile til hjelp med hele sin hær. På en lignende måte tenkte også de andre forbundsfeller å gå frem. For de olympiske leker skulle nettopp feires på denne tid. Da de ikke antok at det så snart ville falle en avgjørelse ved Thermopylene, hadde de bare sendt sine fortropper dit.

207. Slik tenkte de altså å gå frem. Men da perserne nærmet seg passet, ble hellenerne ved Thermopylene engstelige og talte om å trekke seg tilbake. De andre peloponneser ville dra til Peloponnesos og holde Isthmos besatt. Men da fokerne og lokrerne ble ute av seg over et slikt forslag, stemte Leonidas for å bli hvor de var og å sende bud om hjelp til de forskjellige byer, da de jo selv var for få til å motstå perserhæren.

208. Mens de rådslo om dette, sendte Xerxes en speider til hest, som skulle undersøke hvor mange de var og hva de drev på med. Han hadde allerede da han oppholdt seg i Thessalia, hørt at en liten hær skulle ha samlet seg på disse kanter, og at den sto under ledelse av lakedaimonerne og Leonidas, en ætling av Herakles. Rytteren nærmet seg leiren og så seg godt om, men kunne ikke få øye på hele hæren. For det var umulig å se dem som var oppstilt inne mellom murene som de hadde bygget opp igjen. Men dem som var utenfor murene og hvis våpen lå foran murene, kunne han skaffe seg kunnskap om. Det traff seg slik at nettopp da var lakedaimonerne de som befant seg utenfor murene. Han så da at noen av dem drev på med idrettsøvelser, mens andre kjemte håret. Han så med forundring på dette og skaffet seg greie på hvor mange de var. Da han nøye hadde merket seg alt, red han bort igjen i ro og mak. For det var ikke noen som forfulgte ham eller overhodet tok notis av ham. Da han var kommet til sin egen leir, fortalte han Xerxes alt hva han hadde sett.

209. Da Xerxes hørte hans beretning, var det ham umulig å forstå at dette skulle være folk som forberedte seg til en kamp på liv og død. Han fant hele deres opptreden latterlig og sendte bud etter Demaratos, Aristons sønn, som befant seg i leiren. Da denne innfant seg, spurte Xerxes ham om alt dette, da han ikke kunne forstå spartanernes opptreden. Demaratos svarte: «Jeg har allerede tidligere, den gang vi begynte vår marsj mot Hellas, fortalt deg om disse menn. Men den gang spottet du meg da jeg uttalte min mening om hvordan saken ville utvikle seg. For meg, o konge, gjelder det fremfor alt å si deg sannheten. Så hør den også nå. Disse menn er kommet for å kjempe med oss om passet og det ruster de seg til. For de har den skikk at når de skal våge livet i kamp, da smykker de sitt hode. Og vær forvisset om at dersom du beseirer disse og dem som er igjen i Sparta, da finnes det, konge, intet annet folk som vil våge å løfte sin hånd mot deg. For nå rykker du mot Hellas’ herligste makt og beste menn.» Xerxes kunne knapt fatte tiltro til hans ord og spurte på ny hvordan det var mulig at så få menn ville kjempe mot hans hær. Demaratos svarte: «Konge, anse meg som løgner, dersom det ikke går som jeg sier.» Men heller ikke med disse ord kunne han overbevise Xerxes.

210. Xerxes lot så fire dager gå og mente stadig at hellenerne ville rømme sin vei. Men da de ikke fjernet seg, men ble der av ren frekkhet og uforstand som han mente, sendte han på den femte dag i sin vrede mederne og kisserne mot dem med pålegg om å ta hellenerne levende til fange og bringe dem for kongens øyne. Men da mederne styrtet mot hellenerne, falt det mange meder som måtte avløses av nye. Men de kunne ikke drive hellenerne vekk, tross all sin sløsing med menneskemateriale, og de gjorde det klart for enhver, ikke minst for kongen selv, at mennesker var det nok av, men mangel på menn. Kampen varte hele dagen.

211. Da mederne var blitt så ille medfart, trakk de seg tilbake, og angrepet ble overtatt av de perser som kongen kalte de udødelige og som sto under kommando av Hydarnes; disse mente man ville gjøre det av med hellenerne uten vanskelighet. Men da de kom i kamp med hellenerne, var de ikke heldigere enn den mediske hær, men like uheldige, da de jo kjempet i en trang passasje, hadde kortere lanser enn hellenerne og ikke kunne gjøre bruk av sin store mengde. Spartanerne kjempet beundringsverdig og viste seg i det hele tatt som erfarne krigere overfor en uerfaren fiende, særlig når de vendte ryggen til og tilsynelatende flyktet i samlet tropp. For når barbarene så dem flykte, satte de etter med skrik og skrål; men så gjorde spartanerne plutselig helt om og meiet ned en uendelig mengde perser. Men det falt nok også noen få av spartanere selv ved slike anledninger. Da perserne ikke kunne forsere passet verken i avdelinger eller med samlet styrke, trakk de seg tilbake.

[…]

213. Da kongen nå verken visste ut eller inn, kom det til ham en meler ved navn Efialtes, sønn av Eurydemos. I håp om å få en stor belønning fortalte han om stien som førte over fjellet til Thermopylene og ble således årsak til undergangen for hellenerne der. Senere har han av frykt for lakedaimonerne flyktet til Thessalia, og under amfiktyonernes møte ved Thermopylene fikk pylagorerne kunngjort en belønning for den som drepte Efialtes. Og da han en tid senere var kommet tilbake til Antikyra, ble han drept av en trachiner ved navn Athenades. Men denne Athenades drepte Efialtes av en helt annen grunn, noe som jeg senere skal fortelle om, men ikke desto mindre lønnet lakedaimonerne ham for dette. Det var altså senere i tiden at Efialtes fant sin død.

214. Men det fortelles også at det var Onetes, Fanagoras’ sønn fra Karystos, og Korydallos fra Antikyra som henvendte seg til kongen og som var persernes veivisere over fjellet – men dette finner jeg helt usannsynlig. For først og fremst kan man slutte det av at amfiktyonerne ved Thermopylene som jo må ha kjent best til saken, ikke lot kunngjøre noen belønning for å drepe Onetes og Korydallos, men for å drepe Efialtes fra Trachis. Vi vet også at Efialtes flyktet på grunn av sin brøde. Onetes kunne nok, selv om han ikke var fra Melis, ha kjent til denne sti, dersom han hadde oppholdt seg i lengre tid der på egnen. Men Efialtes er den som gjorde oppmerksom på fjellstien, og derfor stempler jeg ham som den skyldige.

[…]

217. På denne sti som er slik, dro perserne frem hele natten igjennom, etter at de først hadde satt over Asopos. På høyre hånd hadde de Oitafjellene, på venstre Trachisfjellene. Ved daggry var de kommet opp på selve fjellryggen. Men her oppe i fjellet lå, som før nevnt, ett tusen tungtvæpnede foker på vakt, som både ville forsvare sitt land og holde øye med stien. Passet der nede ble holdt under oppsikt av dem jeg har nevnt. Men fokerne hadde frivillig tilbudt seg hos Leonidas som vaktmannskap ved stien.

218. På følgende måte ble fokerne oppmerksomme på at fienden var kommet opp på fjellryggen. Perserne var nemlig kommet oppover fjellsiden i all hemmelighet, da hele fjellet er dekket av ekeskog. Det var vindstille, og det ble atskillig støy som rimelig kan være når man trår på løv og blader, og da fokerne hørte dette, sprang de opp og grep sine våpen – og så var barbarene der med én gang. Da disse fikk øye på menn med våpen i hånd, ble de forbauset, da de jo hadde ventet ikke å møte noen motstand underveis, men nå sto overfor en hær. Hydarnes var redd for at fokerne skulle være lakedaimoner, og spurte Efialtes hva slags hær dette var. Og da han hadde fått full greie på det, oppstilte han perserne til kamp. Men da fokerne så ble overdynget av fiendens piler, flyktet de opp på en fjelltopp, og da de mente at det var dem fienden var ute etter, forberedte de seg på å lide døden. Slik tenkte altså de. Men perserne som var med Efialtes og Hydarnes, brydde seg ikke det spor om fokerne, men steg skyndsomst nedover fjellsiden.

219. Til hellenerne ved Thermopylene hadde spåmannen Megestias etter å ha undersøkt ofrene forutsagt den død som ventet dem ved daggry. Nå kom det også overløpere som kunne melde om persernes omgående bevegelse. Disse meldte om dette mens det ennå var natt. Og som et tredje bud kom, da dagen brøt frem, utkiksmennene styrtende ned fra høydene. Nå holdt hellenerne rådslagning, og meningene var delt. Noen ville ikke vike fra stedet, andre var av motsatt mening. Følgen var at hæren deltes, idet noen dro hjem, hver til sine byer, mens andre holdt ut hvor de var, sammen med Leonidas.

220. Det sies at Leonidas selv sendte de førstnevnte bort for at de ikke skulle bli drept. Men for sitt og sine spartaneres vedkommende syntes han ikke det gikk an å forlate den stilling de hadde påtatt seg å holde. Og jeg heller til den oppfatning at fordi Leonidas så hvor motløse forbundsfellene var og hvor liten lyst de hadde på å våge livet, så hadde han befalt dem å dra bort, men funnet at det ville være vanærende for ham selv å gjøre dette. Ved å forbli har han skaffet seg et herlig ettermæle, og Sparta fikk leve videre uherjet. Da spartanerne straks ved krigens begynnelse rådspurte orakelet om utfallet av den, hadde nemlig Pythia svart dem at enten ville Lakedaimon bli herjet av barbarene, eller så ville en av kongene falle i krigen. […]

221. Men jeg har også et annet godt bevis på at Leonidas sendte folk bort. Spåmannen som fulgte med hæren, Megistias fra Akarnania, som skulle nedstamme fra Melampus, og som av ofrene hadde forutsagt hvordan det ville gå – ham er det helt sikkert at Leonidas ville sende vekk for at han skulle unngå døden. Men Megistias ville ikke forlate Leonidas, men lot derimot sin eneste sønn, som var med i hæren, dra hjem.

[…]

223. Da Xerxes ved soloppgang hadde utgytt drikkoffer, ventet han fremdeles omtrent til den tid kom da torvet er fullt, og gikk så til angrep. Han handlet her ut fra de opplysninger Efialtes hadde gitt ham om at veien ned fra fjellet var langt kortere enn veien oppover med alle dens kroker og svinger. Xerxes’ hær rykket altså frem, og Leonidas’ hellener, som visste at det nå ville koste dem livet, rykket ut i langt bredere deler av passet enn de tidligere hadde gjort. For dagene før hadde de holdt seg ved muren eller kjempet like foran denne i den trange del av passet. Men nå tørnet de sammen utenfor den mest innsnevrede del, og ved denne anledning falt det en hel mengde barbarer. Avdelingsførerne drev hver mann frem med piskeslag. Mange falt i sjøen og omkom der, men enda mange flere ble tråkket ned av sine egne kamerater og fant sin død på denne måte. Men ingen brydde seg om dem som falt. Og hellenerne som skjønte at døden var dem viss nå når de var blitt omringet av fienden, ble grepet av vilt raseri, lot all forsiktighet fare og gikk løs på fienden av all sin kraft.

224. De fleste hadde allerede fått sine lanser knekket, og de herjet så blant perserne med sine sverd. I denne hårde kamp falt Leonidas som i høy grad hadde utmerket seg, og med ham andre spartaner hvis navn jeg har hørt nevne som tapre menns; jeg kjenner forresten også navnene på alle de tre hundre spartaner.

[…]

229. Man forteller at to av disse tre hundre, Eurytos og Aristodemos, hadde kunnet opptre i fellesskap, og da enten ha reddet seg tilbake til Sparta begge to, da de var sendt bort fra leiren av Leonidas og oppholdt seg i Alpenoi fordi de begge var rammet av en høyst alvorlig øyensykdom, eller, dersom de ikke ville dra hjem, ha søkt døden sammen med sine kamerater. Men skjønt de i fellesskap kunne ha truffet sitt valg, kunne de ikke bli enige, og i deres uenighet forlangte Eurytos, da han hørte om persernes omgående bevegelse, sine våpen, iførte seg dem og lot seg av sin helot føre til slagmarken, og da heloten hadde ført ham dit, kastet han seg inn i kamptummelen og fant sin død, mens heloten stakk av i tide. Men Aristodemos ble i sin feighet hvor han var. Dersom nå bare Aristodemos hadde vært syk og så var kommet tilbake til Sparta, eller dersom begge var dradd tilbake i fellesskap, ja da tror jeg ikke at spartanerne hadde følt noen harme overfor den eller dem som kom hjem. Men nå da den ene fant sin død, mens den andre som ikke hadde noe mer å anføre til sitt forsvar, ikke ville sette livet på spill, måtte spartanerne nødvendigvis føle en alvorlig harme overfor Aristodemos.

230. Noen forteller at det var på denne måten og under disse omstendigheter at Aristodemos kom seg tilbake til Sparta. Men andre forteller at han var sendt som bud fra leiren, og at han nok hadde kunnet vende tilbake før kampen begynte; men da han ikke ønsket det, hadde han somlet underveis og på denne måten reddet sitt liv, mens et annet bud som var sammen med ham, nådde frem til slaget og fant sin død i det.

231. Da Aristodemos var kommet hjem til Sparta, ble han gjenstand for hån og vanære. Ingen spartaner ville låne ham ild eller samtale med ham, og man hånet ham ved å gi ham oppnavnet «feigingen Aristodemos». Men i slaget ved Plataiai rettet han på elendigheten.

232. Det fortelles også om en annen av disse tre hundre ved navn Pantites at han ble sendt som bud til Thessalia og på denne måten beholdt livet. Men han skal, da han var kommet hjem til Sparta og ble behandlet som en æresløs, ha gått bort og hengt seg.

[…]

Herodot: Historie (utdrag). De norske bokklubbene 2004. Oversatt av Henning Mørland.