Hopp til hovedinnhold
Historie og filosofi

Kildeoppgave: Kosmos

Innledning

Carl Sagan (1934–1996) var amerikansk astronom og formidler av vitenskap. Han arbeidet en stund for romforskningsorganisasjonen NASA. På 1980-tallet ble han verdensberømt med sin bok og tv-serie Kosmos. Her presenterer han på en fascinerende måte hva vitenskapen vet om universets tilblivelse og livets utvikling.

 

Oppgaver

  1. Spørsmålet om universets opprinnelse og livets opphav har ikke sluttet å fascinere menneskene. Hvert år brukes milliarder av kroner på forskning for å finne ut av det. Hvorfor? Trenger vi den typen kunnskap?
  2. Les vitenskapsmannen Carl Sagans beskrivelse av universets opphav og utvikling, Kosmos. Svar på følgende spørsmål:
  • Forfatteren mener teksten lyder som en myte. Hva synes du om en slik sammenligning?
  • Hva er forskjellen på en mytisk fortelling og en naturvitenskapelig forklaring på universets opprinnelse?

 

Kildetekst

I løpet av ukjente tidsaldre etter en eksplosiv utstrømming av stoff og energi fra Big Bang, var universet uten form. Det fantes ingen galakser, ingen planeter, ikke noe liv. Et dypt og ugjennomtrengelig mørke var overalt – utelukkende hydrogenatomer i tomheten. Her og der begynte det umerkelig å skje fortetninger i gassen. Kuler med stoff kondenserte seg – det dreide seg om hydrogenregndråper større enn soler. Inne i disse gasskulene ble den kjernefysiske ild antent som ligger skjult i alt stoff. Den første generasjon med stjerner ble født, og lyset strømmet ut i universet. På dette tidspunktet var det foreløpig ingen planeter som kunne ta imot lyset, ingen levende skapninger som kunne beundre lysskjæret på himmelen. Dypt inne i stjernene skapte kjernefusjonenes alkymi tunge stoffer, aske etter hydrogenforbrenning – det atomære byggematerialet for framtidige planeter og livsformer. Store stjerner forbrukte snart sitt forråd av kjernebrennstoff. Kolossale eksplosjoner rystet dem og de sendte tilbake storparten av sitt stoff ut i den tynne gassen som de engang hadde kondensert ut av. I de mørke, tette skyene mellom stjernene ble nye regndråper til, bestående av mange stoffer, og her ble senere nye generasjoner av stjerner født. I nærheten dannet det seg mindre regndråper, himmellegemer for små til å antenne en kjernefysisk ild; bitte små dråper i tåken mellom stjernene. Planetene var i ferd med å bli til. Blant dem var en liten verden av stein, vår jord.

Etter hvert som jorden størknet og ble varmet opp, frigjorde den metan, ammoniakk, vann og hydrogengasser som hadde vært innesperret. Den første primitive atmosfæren og de første oseanene ble til. Lyset fra sola flommet over ur-jorden og varmet den opp. Uvær oppstod, lyn glimtet og tordenen rullet. Vulkaner oversvømmet den med lava. Disse prosessene rev i stykker molekylene i den primitive atmosfæren. Bitene omgrupperte seg til mer og mer kompliserte kjemiske reaksjoner som kom i gang på overflaten av leirmineraler. En dag dukket det opp et molekyl som helt tilfeldig ble i stand til å lage grove kopier av seg selv ved hjelp av andre molekyler i suppen. Etter hvert som tiden gikk, oppsto det mer forseggjorte og dyktigere selvkopierende molekyler. De kombinasjonene som var flinkest til å kopiere seg selv, ble favorisert av den naturlige seleksjonen. De som kopierte best, lagde flest kopier. Og den primitive havsuppen ble etter hvert tynnere da det foregikk kompliserte fortetninger av selvkopierende organiske molekyler. Gradvis og umerkelig hadde livet blitt til.

Encellede planter utviklet seg og livet begynte å sørge for sin egen mat. Fotosyntesen omformet atmosfæren. Sex ble oppfunnet. Former som en gang hadde levd på egen hånd, knyttet seg sammen og dannet kompliserte celler med spesialiserte funksjoner. Et kjemisk mottakerapparat utviklet seg, og universet kunne smake og lukte. Encellede organismer utviklet flercellede kolonier og omdannet sine forskjellige deler til spesialiserte organsystemer. Øyne og ører ble til, og nå kunne universet se og høre. Planter og dyr oppdaget at det tørre land kunne gi grunnlag for liv. Organismene summet, krøp, pilte, klampet, gled, flakset, skalv, klatret og steg til værs. Kolossale dyr dundret over den dampende Jorden. Små skapninger dukket opp og ble født levende istedenfor inne i harde skallbeholdere. I årene strømmet det en væske som var hittil ukjent. De klarte å berge livet fordi de var raske og listige. Og så, for bare et øyeblikk siden, begynte noen små dyr som levde i trærne å ta seg ned på bakken. De begynte å gå oppreist og lærte seg å bruke redskaper, gjorde andre dyr til husdyr, dyrket planeter og brukte ilden. De oppfant språket. Asken etter stjernealkymien var nå blitt til bevissthet. Og med stadig stigende fart oppdaget de skriving, byer, kunst og vitenskap, og de sendte romskip til planetene og stjernene. Dette er noe av det hydrogenatomer kan utrette når de får til disposisjon femten milliarder år med kosmisk evolusjon.

Dette lyder som en myte. Men det er ganske enkelt en beskrivelse av en kosmisk evolusjon slik vår tids vitenskap har klart å avdekke den. Vi er vanskelige å lage, og vi er en fare for oss selv. Men enhver beretning om kosmisk evolusjon gjør det klart at alle skapninger på jorden, de siste produktene i den galaktiske hydrogenindustrien, er skapninger som bør tas godt vare på. Andre steder kan det foregå like forbløffende stofforvandlinger, og lengselsfullt lytter vi til suset i himmelrommet.

Vi har den underlige oppfatningen at et menneske eller et samfunn som er litt annerledes enn oss, uansett hvem vi er, på en eller annen måte er underlig eller bisarr, og som vi helst bør mistro eller forakte. Men all kultur og alle ytringsformer i hver av våre sivilisasjoner representerer bare forskjellige måter å være menneske på. En utenomjordisk gjest som registrerer forskjellene på mennesker og deres samfunn, ville synes ulikhetene var ubetydelige sammenlignet med likheten. Universet er kanskje tett befolket med intelligente skapninger. Men Darwins lære er klar:

Det fins ikke mennesker noe annet sted. Bare her. Bare på denne lille planeten. Vi er en sjelden og truet art. Hver eneste en av oss er i det kosmiske perspektiv verdifulle. Hvis et menneske er uenig med deg, bør du la ham leve. I hundre milliarder galakser finner du ikke maken.

 

Fra Kosmos, Den norske bokklubben 1983