Hopp til hovedinnhold
Historie og filosofi

Kildeoppgave: Voluspå

Innledning

Voluspå betyr volvens spådom. En volve er en synsk kvinne (norrønt vọlu er genitiv av vọlva). Volven henvender seg til Odin (Valfar) og forteller om hvordan jorden og mennesket ble skapt. Hun går tilbake til den tiden da bare Ginnungagap fantes, "det umåtelige rommet fylt av krefter". Første delen av diktet tar for seg skapelseshistorien, mens den siste handler om endetiden.

 

Oppgaver

Les teksten nedenfor og gjør deretter oppgavene:

 

  1. Hvordan var verden før skapelsen?
  2. Hvordan ble verden skapt?
  3. Hvordan var gudenes liv?
  4. Hvem var de første menneskene, og hvordan ble de skapt?
  5. Hvilke varsler vil komme før ragnarok?
  6. Hvordan kommer endetiden til å bli?
  7. Hva vil skje etter ragnarok?
  8. Hvorfor tror du slike opphavs- og endetidsmyter så ofte har en lykkelig slutt?
  9. Voluspå gir ingen vitenskapelig forklaring på skapelsen. Hvilke allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål kommer fram i diktet?
  10. Sammenlign Voluspås beskrivelse av skapelsen med Bibelens skapelsesberetning.

 

 

Kildetekst

1

Hør meg i taushet

hellige ætter,

høye og lave

Heimdalls sønner;

Valfar, du ønsket

jeg ville fortelle

det gamle budskap

som best jeg mins.

 

2

Jeg mins jotner

urtidsbårne,

fjernt i fortid

fostret de meg;

mins ni heimer,

mins ni gygrer,

visdomstreet

som tein i mold.

 

3

I opphavs tider

var ingen ting,

ikke sand, ikke sjø

eller svale bølger;

jord fans ikke

og opphimmel,

bare ginnunga-gap

og gras ingen steder.

 

4

Før Burs sønner løftet

landene opp,

de som mektige

Midgard skapte;

sol falt sørfra

på salens steiner,

da ble grunnen dekt

av grønne lauken.

 

5

Sol slo sørfra

sammen med måne

høyre armen

om himmelrand;

sol kjente ikke

salene sine,

stjerner kjente ikke

stedene sine,

måne kjente ikke

makten han eide.

 

6

Til sine råd-stoler

de styrende gikk,

hellige guder

og holdt sitt ting:

navn gav de natt

og natts frender,

kalte dem morgen,

og middagstid,

undorn og aften

til årsregning.

 

7

Æser møttes

på Idavollen,

og horg og hov

høyt tømret de,

gruer la de,

gull smidde de,

hamret tenger

og hendig redskap.

 

8

Glade i tunet

tavl de spilte,

gull i mengde

manglet de aldri,

til tre trollsterke

tussemøyer,

kom fram til æser

fra jotunheim.

 

9

Til sine råd-stoler

de styrende gikk,

hellige guder,

og holdt sitt ting:

hvem skulle skape

dverge-skaren,

av Brimes blod

og av Blåins legger?

 

(12–16 er utelatt)  

 

17

Ut av flokken,

fram mot huset

kom tre milde,

mektige æser,

fant der på stranda

styrkeløse,

Ask og Embla

uten lagnad.

 

18

Hadde ikke ånde,

ikke tanke,

ikke livskraft

og gode leter;

ånde og tanke

gav Odin og Høne,

livskraft gav Lodur

og gode leter.

 

19

 Ask vet jeg reise seg,

Ygg-drasil kalt,

kvit aur øses

over treet;

derfra kommer dogg

som i daler faller;

står evig grønn

over Urds kjelde.

 

20

Derfra kommer møyer

mangt vitende,

tre møyer sammen

fra sjø under asken;

Urd het den ene,

andre Verdande,

– skar på karvestokk, –

Skuld het den tredje;

de lov satte,

de liv formet,

manne-ættens

evige lagnad.

 

Volven tar så for seg hvordan mennesker og guder tar del i et maktspill med kamp, svik, drap og løftebrudd. Og hvordan jordens undergang, Ragnarok, blir varslet:

 

44

Garm gjør kraftig

ved Gnipaheller,

lenken slitner,

løs farer ulven;

eldgamle frasagn

og framtid vet jeg,

ser Ragnarok komme

for kampguder.

 

45

Bror skal gi bror sin

banesår i kampen,

søskenbarn skal

slite blodsband;

hardt er det i heimen,

hór skal rå der,

økstid, sverdtid,

skjold blir splintret,

vindtid, vargtid

før verden går under;

ingen skåner

en annens liv.

 

46

Mims sønner leiker,

men lagnadstungt

klinger det gamle

Gjallarhornet;

sterkt blåser Heimdall,

hornet er løftet,

Hærfar taler

med Mims hode.

 

47

Ygg-drasil står,

men det eldgamle treet

jamrer skjelvende,

jotnen løses.

 

 

57

Sola svartner,

jord siger i hav,

fra himlen kverver

klare stjerner;

røyken velter

fra veldige bål,

høyt leiker flammen

mot himlen sjøl.

 

Ordet Ragnarok kommer av ragna, genitiv av regin: makt. Rọk har mange betydninger, blant annet skjebne, slutt og opprinnelse. Og volven ender sin tale til Odin om jordens undergang med en spådom om en ny begynnelse:

 

59

Ser hun opp komme,

andre gangen,

jord av havet,

evig grønnkledd;

fosser faller,

flyr ørn over,

den som på fjellet

fisken veider.

 

64

Sal ser hun skinne,

solfager står den

med tak av gull

på Gimle;

der skal svikløse

slekter leve

og i evighet

eie lykke.

 

65

Da kommer mektig

til makt og velde

den sterke fra oven,

som styrer alt.

 

 

Fra Den eldre Edda, oversatt av Ludvig Holm-Olsen