KILDE 1 - 6

Når det gjelder å styre verden, er det to makter, høye Keiser, som kommer i betraktning: pavens hellige myndighet og kongemakten. Av disse to har den geistlige makt mest vekt, i og med at den må avlegge regnskap også på kongens vegne på Dommens dag. For du vet, min forstandige sønn, at selv om du står over alle mennesker i verdighet, bøyer du nakken i fromhet for de menn som forstår de åndelige ting. Gjennom dem ser du fram til din frelse, og enten det er spørsmål om å motta de hellige sakramenter eller å forvalte dem på rett vis, erkjenner du at du heller bør underkaste deg Kirkens ordning enn å byde over den, slik at du i den slags spørsmål gjør deg avhengig av geistlighetens dom og ikke fristes til å tvinge den til å føye seg etter din vilje. På den offentlige retts plan finnes det de som godtar at din makt er gitt deg ved guddommelig råd, og til og med de som er motstandere av Kirken, adlyder dine lover for at de ikke skal synes å motsette seg offentlig lov i spørsmål av verdslig art. Med hvilken hengivenhet, spør jeg deg nå, vil det ikke passe seg å adlyde dem som har ansvaret for de sakramentale handlinger? Likesom det ikke er noen uvesentlig synd for pavene å forholde seg tause når de burde ha uttalt seg i spørsmål som angår gudsdyrkelse, er det heller ikke et faremoment en kan lukke øynene for – måtte noe slikt aldri skje – når de som bør adlyde, unnlater å gjøre det. Og hvis det er rett og riktig at de kristne i alminnelighet underkaster seg alle prester som forretter den hellige tjeneste slik den bør forrettes, hvor meget heller skulle en ikke vise lydighet mot ham som innehar denne guddommelige stol? For først ville guddommelig allmakt at han skal stå over alle prester, og deretter har Kirken i sin alminnelighet med fromhet holdt ham i ære.

Derfor skjønner du i din fromhet at ikke noen ved menneskelig råd og hjelp kan opphøye seg selv til herre over de rettigheter og den troskapsed som vedrører ham som Kristi stemme har gjort til herre over alle, som alltid har vært godkjent av den ærverdige Kirke og som den nå i ydmykhet har som sin primas. […]

1.         Den romerske kirken er grunnlagt av Herren Gud.

[…]

3.         Bare den romerske bispen kan avsette biskoper og gjeninnsette dem.

4.         Hans sendebud står over alle bispene på kirkemøtet, selv om de har høyere rang.

5.         Ingen kan oppholde seg under samme tak som en som er bannlyst av paven.

6.         Bare paven har rett til å lage nye lover, å danne nye forsamlinger og dele et rikt bispedømme eller slå sammen to fattige.

7.         Alle fyrster må kysse pavens føtter.

8.         Bare paven har rett til å avsette keiseren.

[…]

10.       Intet kirkemøte kan sammenkalles uten at paven har gitt særskilt tillatelse til det.

11.       Ingen kan anke pavens beslutninger, og bare han kan forkaste andres.

12.       Paven kan ikke dømmes av noe menneske.

13.       Den romerske kirken har aldri tatt feil og kommer ifølge Skriftens vitnesbyrd aldri til å feile.

14.       Når den romerske biskopen i samsvar med kirkens rett innsettes i sitt embete, blir han hellig takket være den hellige Peters gode gjerninger.

15.       Ingen kan regnes som kristen som ikke lever i overensstemmelse med læren til den romerske kirken.

16.       Paven kan løse undersåttene fra deres troskapsløfter til herrer som er kirkens fiender.

 

 Hellige Peter, apostlenes leder, lytt til denne bønnen fra din tjener som du alltid har beskyttet. Du er mitt vitne sammen med Guds mor, den hellige Paulus og alle helgener, på at din hellige kirke har utsett meg – mot min egen vilje – til sin leder. Ikke på grunn av mine gjerninger, men gjennom din nåde har du befalt at kristenheten her på jorden skal adlyde meg. Gjennom din nåde har jeg også fått makt til å støte mennesker ut av kirkens fellesskap.

Til din ære og til beskyttelse av din kirke bannlyser jeg i Guds, Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn Henrik, keiser Henriks sønn. Han har i sitt overmot satt seg opp imot din kirke. Jeg løser hermed alle innbyggere i Italia og Tyskland fra deres troskapsed til Henrik og forbyr alle å tjene ham. Den som trår etter å forringe kirkens makt, han skal selv miste sin ære. Ettersom Henrik ikke har lyttet til mine formaninger, har han selv stilt seg utenfor din kirke. I ditt sted utlyser jeg kirkens bann over ham.

En slik tiltale fortjener du i sannhet for alle dine illgjerningers skyld. Du har ringeaktet kirkens tjenere – erkebisper, bisper og prester – og trampet dem under dine føtter. Dermed har du vunnet pøbelens gunst. Du har ikke brukt makten din til å forbedre, men til å ødelegge. Vi har lenge hatt tålmod med deg på grunn av respekt for ditt embete. Du trodde imidlertid at det bygde på frykt. Du har ikke veket unna for å sette deg opp mot kongemakten som er innstiftet av Gud, akkurat som om kongedømmet og keiserdømmet skulle være underordnet deg og ikke Gud!

Gud har gjort meg til konge. Du har derimot ikke blitt innsatt av Gud. Du har kommet deg fram gjennom list og renkespill. Jeg oppfordrer deg i mitt eget og alle bispenes navn til å stige ned fra den pavelige stolen, som du urettmessig har tilegnet deg. En annen skal innta din plass på den hellige Peters stol, en som ikke representerer volden, men innretter seg på å utbre den sanne læren. Derfor oppfordrer jeg og alle biskoper deg: Stig ned fra stolen din.

 Jeg, Henrik, av Guds nåde romersk keiser, overlater hermed av kjærlighet til Gud og den hellige romerske kirke og av omsorg for min sjels salighet til paven Calixtus på Guds og kirkens vegne å råde over retten til å dele ut ring- og stavsymbolene på den verdslige makten.

Jeg lover videre at i alle kirker i mitt rike skal valgene gå for seg på kanonisk vis, og kirken skal ha rett til å vie hvem den vil til ethvert kirkelig embete.

 Alt som tilhører kirken og som under investiturstriden ble tatt fra den, er jeg rede til å levere tilbake. All eiendom som under disse ulykkelige tidene har gått tapt for så vel enkelt-kirker som fyrster og lekmenn, skal leveres tilbake. (…)

Jeg lover at jeg fra nå av skal holde fred med paven Calixtus og Den hellige romerske kirken liksom med alle enkeltpersoner som har stått på kirkens side i kampen. Når Den hellige romerske kirken trenger hjelp, skal jeg ikke nøle med å gi all tenkelig støtte og gjøre alt for å skaffe den rett. (...)

Jeg Calixtus, biskop, Guds tjener, bevilger hermed deg, min kjære sønn Henrik, romersk keiser av Guds nåde, følgende rettigheter. Ved alle valg av biskoper og abbeder i ditt rike har du rett til å være til stede. Simoni eller vold skal ikke forekomme ved de kirkelige valgene. Skulle det oppstå strid mellom ulike partier ved et kirkelig valg, skal du hjelpe den som ifølge bispenes utsagn har gjort det klokeste valget. Den som blir valgt, skal motta sine regalier av deg og betale deg det som rettelig pleier å bli krevd for dette.

…

Om du behøver hjelp, skal jeg også ifølge min plikt bistå deg. Jeg gir deg og alle som står på din side i denne striden, en sann fred.

Den tyske keiseren Fredrik Barbarossa (1152–90) hadde i en periode også kontroll over de nord-italienske byene. Han tok også Roma, og paven flyktet til Frankrike. Da fikk paven støtte fra andre europeiske fyrster som var redd for at Fredrik skulle bli for sterk. Fredrik tapte og måtte slutte fred med paven i 1177. I et skriv legger han fram sitt syn på fyrstemaktens grunnlag:

Gud, fra hvem all makt i himmel og på jord stammer, har gitt Oss, hans salvede, å styre over kongedømmet og keiserriket, og han har fastsatt at freden i kirken skal forsvares med keiserrikets våpen. Derfor er det ikke uten sorg at Vi er nødt til å klage til deg, Vår elskede, over at strid og ondskaps frø og giftig pest synes å strømme ut fra den øverste ledelse i den hellige kirke, og det var på denne kirke Kristus satte sitt preg med fred og kjærlighet. Vi er redde for at om Gud ikke hindrer det, vil hele kirkens legeme bli smittet, enheten bli revet i stykker og en kirkelig splittelse oppstå mellom kongedømme og presteskap. […]

Konge- og keisermakten er ved fyrstenes valg gitt Oss av Gud alene; han som ved sin sønn Jesu Kristi lidelser la verden under to sverd fordi det var nødvendig å styre den; og som apostelen Peter også lærte verden: Frykt Gud og ær kongen. Den som sier at Vi har mottatt keiserkronen som en gave fra paven, han motsier de guddommelige bestemmelser og Peters lære, og han skal være skyldig i løgn.