Kildene

KILDE 1:  Gud er herre over historien

Nei, det er bare Gud som skaper og gir lykke, for han er den eneste sanne Gud. Han gir jordisk kongemakt både til gode og til onde mennesker, men ikke på en vilkårlig og tilfeldig måte. For Gud er Gud, han er ikke tilfeldighet. Hendelsesforløpet og tidsplanen er skjult for oss, men kjent for ham. Han er heller ikke bundet av sin plan; han er dens herre, og styrer og bruker planen som han selv vil. Men lykke gir Gud bare til gode mennesker, og det er en lykke man har – eller ikke har – uavhengig om man er slave eller herre. Men hel og full blir denne lykke først i det liv der ingen slaver finnes lenger. Og grunnen til at Gud gir jordisk kongemakt både til gode og til onde mennesker, er at han vil vise umodne troende at slikt er uviktig, så de ikke ønsker seg den slags gaver fra ham.

KILDE 2: De to byene er styrt av to ulike slags kjærlighet

To slags kjærlighet har altså formet to byer: Den jordiske by elsker seg selv og forakter Gud, den himmelske elsker Gud og likefrem forakter selviskhet. Den ene roser seg av seg selv, den andre av Herren. Og den ene søker ros fra mennesker, den andre finner sin ros i Gud som samvittighetens beste vitne. Den ene løfter sitt hode i ærekjærhet, den andre sier til sin Gud: ”Du er min ære, du løfter mitt hode.” Herskelysten hersker over den ene by, både dens ledere og de riker den undertrykker. I den andre tjener de hverandre i gjensidig kjærlighet, lederne med klokskap og undersåttene i lydighet. Den ene by beundrer de mektiges styrke, den andre sier til sin Gud: ”Herre, min styrke, deg vil jeg elske.”

KILDE 3: Den jordiske by opplever både fred og strid

Den jordiske byen vil ikke være evig. Når den er dømt til sin endelige straff, vil den ikke lenger være en by. Den har nok med det gode som er her og nå, og gleder seg over det med den glede slike ting kan gi. Men det hindrer ikke at de som tar til takke med dette, kommer opp i vanskeligheter. Derfor opplever den jordiske byen nesten alltid indre strid: Den er full av konflikt, krig og kamp, og dens seirer fører død og ulykke over den. Samme hvem som kriger mot hvem i denne byen, så er målet å bli herre over folkene – men samtidig er byen fange av egne synder! Hvis den brisker og hovmoder seg ved sine seirer, bringer den død over seg selv. Og hvis den ikke blåser seg opp over medgangen, men heller tenker på hvor usikkert livet er og bekymrer seg over hvor mye motgang som kan ramme den, så fører den også da ulykke over seg, kortvarig som seieren er. For den som har seiret og fått seg undersåtter, er ikke dermed sikker på å forbli herre for alltid.

KILDE 4: Den evige fred skal nå være vårt tema

Vi kan dermed si at fred – i likhet med hva vi allerede har sagt om det evige liv – er målet for alt godt. Det blir desto mer klart ved det en salme sier om Guds by, emnet for min omfangsrike fremstilling: ”Lovpris Herren, Jerusalem, syng lovsang, Sion, for din Gud! Han gjør dine portbommer sterke og velsigner dine barn. Han satte fred som ditt mål.” At Gud ”gjør dens portbommer sterke”, betyr at ingen da vil tre inn i denne byen og ingen forlate den. Og vi må forstå byens ”mål” som den ”fred” som jeg vil ha frem at er ”fullendt”. Faktisk er også selve byens navn allegorisk å forstå: ”Jerusalem” betyr som før nevnt ”synet av fred”.